flyttemodus

Tror vi 'alle' kan være enige om at jeg ikke er en fantastisk blogger. Men jeg er hvertfall optimistisk, så jeg prøver igjen. denne gangen i håp om at et nytt språk, ny innstilling og en ny bloggplatform vil gjøre susen. Jeg håper å bli litt mer aktiv på en creative non-fiction måte på www.norwegianperspectives.wordpress.com

Kan love et velment forsøk på å dele historier fra USA's nord-østeligste stat fra og med slutten av August

Found poetry

Et par uker siden hadde vi om 'found poetry', og det er rett og slett diktere som snubler over ord som de gjør om til dikt. Før spirende diktere, det er egentlig en veldig nyttig øvelse, fordi alt fokus ligger i hvordan du bryter linjene, setningslengde osv. En av professorene mine fant et slikt dikt når han var hos tannlegen. De er overalt. Jeg fant et i en facebooksamtale med tre av vennene mine; vi lager middag sammen et par ganger i uken, og vi bor spredt i to leiligheter. Jack var i sin leilighet, og vi skulle til å begynne å lage mat hos meg, så Anna sendte ham melding på facebook med allt tingene han måtte ta med fra deres leilighet. Jeg vet ikke helt hva jeg synes selv, og jeg fikk ganske variert tilbakemelding fra seminargruppen min. Men her er det altså.

 

Cross-campus cooking

 

bring the gravy please, jack

 

No probs, you there now?

 

orange juice

as well please

yes we start

now

 

O

K

Be there

 

and

In

basil

A sec

 

ok, no basil

we have it here

 

No

Probs

 

jack

we need the big pan

and the orange juice

and nutmeg

fucking hell sorry!

 

cheese

 

 

(Found: Facebook conversation between Jack Lee and Anna Rost)

Clap along if you know what happiness is to you

Livet smiler dere. Hele tiden!

Jeg har begynt å spille håndball igjen.

Vi har masse sol og det blomstrer og det er så vårlig.

Furness pride. Vi vant Patriots' cup, og det var gøy. (Bordet kollapset under vår begeistring).

Jeg var flink i dag og løftet masse vekter (blir flinkere hver gang og det er deilig!).

PANNEKAKEDAG I DAG. Pancake man på campus. Koste meg med søte Beth i solen i en time.


(se, det er solbrillevær!)

Fikk nye klær i posten. #materialistisk

Tenker veldig riktig, så jeg har det veldig bra med meg selv for tiden.

Har snakket mye med de hjemme i Norge, og det er fint å høre om moderlandet.

Leser litt dikt og skrive litt essay, men stresset ligger uker foran meg.

Sjokolade.

Selv om ikke alt er perfekt, så er det jeg har veldig fint nå og jeg setter pris på det. Så jeg storkoser meg. 

 

Om å bygge styrke

Å bo i England er annerledes. Selvfølgelig har jeg vokst. Jeg lever et annet liv her borte, venner som pusher grensene mine og utfordrer meg på andre måter enn det de gjorde hjemme. Jeg er plutselig finansielt ansvarlig for meg selv og ingen sjekker om jeg gjør leksene mine. Hvem studerer på universitetet? Jeg bor med tusenvis av unge mennesker; engasjementet og energien er fullstendig annerledes. Jeg snakker et fremmed språk, studerer på nye måter og merker til pussige kulturforskjeller. Men det jeg har vokst mest på her borte de siste månedene er styrken min. Jeg finner stemmen min lettere her, jeg vet hva jeg vil og jeg er ikke like redd for å si det høyt. Jeg har skjønt at å være sårbar ikke nødvendigvis gjør deg svak, tvert imot, jeg har aldri følt meg sterkere.

Fire setninger

Livet er bare en rekke med lørdager. Sene kvelder og sene morgener.

Alt jeg skriver er nesten bra nok, men kommer aldri helt dit jeg vil.

Du vil ha drager, for deg kan det alltid være drager.

Finner alt jeg trenger å høre i The Honorary Title. Jeg kan leve på musikken deres. (Jeg har ingenting å si som ikke Jarrod Gorbel synger.)

 

Skrekk og gru

Jeg er 20 år!

Jeg akselererer for fort

Jeg vet ikke hva jeg gjør engang. Mistet kontroll fulstendig. Du står der med svart frakk og skjerf og ser fullstendig fantastisk ut, og hjertet mitt banker en million ganger i sekunder (kommer til å dø om et minutt fordi kroppen min rekker ikke å ta til seg næring fra blodet mitt, som raser rundt i årene mine ti ganger fortere enn vannet faller fra toppen av Niagara). Det er så redd jeg er for deg, fordi jeg vet at hvis neste gang jeg ser bort på deg så ser du kanskje på meg, og det kan knuse/bygge/forvirre illusjonen min (håpet mitt?). Alt vi er er potensiale. Men hvor lenge kan vi være slik vi er nå, fryst i tid? Jeg vet jo at det er ok, uansett hva jeg finner i øynene dine så er det ok. Ikke at jeg har noe valg, det må jo bare bli som det blir. Men hvorfor gjør du ikke bare som du sa du skulle gjøre, hva er det du prøver å oppnå? Jeg vet ikke hva du vil at jeg skal gjøre.

11. november 2013




Når jeg først ser det, nå, så vet jeg jo at jeg alltid har vært sånn. Hvem prøvde jeg å lure liksom? Men at sirklene var så store har jeg ikke skjønt før nå, nå som jeg sitter med One Direction på repeat under verdens mykeste teppe og ser at solnedgangen utenfor falmer. To salte striper på kinnene fordi jeg vet ikke hvem du er lenger. Husker for 376 dager siden (omtrent) da du var deja vú, kommet fra fortiden i en tidsmaskin. Poff. Men så går du lei/glemmer/noe annet skjer og jeg sklir bort igjen og tenker at nå er det nok, ikke igjen. Men tikk tokk og jeg savner deg. Brune krøller og sand mellom tærne, vi hadde det ganske fint. Har tråkket stier rundt deg, og nå har jeg stein i lungene. For du er forhistorisk, men du er her, det bare er ikke deg.

2013, over og ut

Jeg får det ikke helt til å stemme at det er 2014. Jeg fikk det egentlig ikke helt til å stemme at det var 2013 heller, men at det året allerede er over? Det virket som det knakk halvveis gjennom, og resten av året bare falt bort. Var det ikke september i går? Når det er sagt virker det som om livet bare blir bedre og bedre. Jeg lengter etter barndommen i ny og ne, uskyldigheten, og gleden jeg kunne finne ved å bare sykle opp og ned gaten (nå liker jeg ikke å sykle). Men 2013, dere, for et år. Jeg skaffet meg en utdannelse i fjor, bare vgs, men det føles så voksent. Jeg har en måned igjen som tenåring, hvor ble tiden av?

2013 var året jeg ble ferdig med IB (hurra).

Hadde tidenes lengste sommerferie.

2013 var året jeg dro til Australia og besøkte Miki og snorklet i the Great Barrier Reef. Jeg koste en koala og så en skildpadde.


Dro også til Asia for første gang. Alene.

I 2013 så jeg både Muse og Imagine Dragons live.

Jeg løp en mil på en time (nesten) (er litt stolt).

Jeg ble student! Og jeg forelsket meg i England på en helt ny måte.

Jeg innså i fjor at alle utenom meg kan spille piano.

Tilbrakte seks nydelige dager i Val D'Isere, og opplevde at en jente falt overbord fra Calais - Dorver ferja.





Det var også året jeg begynte å skrive, lese og se på filmer som en del av skolehverdagen (lykke).

Begynte å legge meg etter midnatt!

Fikk endelig en rutinert yoga-klasse.





I 2013 fikk jeg nye venner fra New Zealand, Mexico, Tyskland, Nederland, Australia, USA, Romania, England osv.

2014 blir nok enda bedre.

Val D'Isere

En uke før jul dro jeg til Frankrike, mens de fleste andre jeg kjenner i Lancaster reiste hjem. Jeg gråt på vei til bussen vi skulle ta til aplene, fordi tre av de fantastiske menneskene jeg har blitt kjent med ble ferdig med utvekslingsprogrammet sitt, og kommer ikke tilbake etter jul. Det hjalp å komme til Frankrike. Etter å ha klatret alpene fant vi over 300km med herlige bakker vi kunne rase nedover (eller til en litt mer komfortabel, ikke like hjertebankende fart) på snowboard. Det var en liten by klemt mellom høye fjell, pyntet opp med julelys og neddrysset i et lag med hvit snø. Vi spiste mandariner, drakk te og krøp til sengs med ulltøyet på etter lange dager i bakkene. På toppen av hver heis var det en ny fantastisk utsikt over de mange fjelltoppene. Det var fortsatt tidlig i sesongen, og snøen lå ikke for høyt. Det så nesten ut som noen hadde dyppet toppene i en hvit frosting. Det var strålende sol og skyblå himmel de første fire dagene, og det eneste som kunne gjort livet bedre var om vi hadde hatt litt mer sjokolade. Det begynte å snø på torsdagen, og selv om det gjorde forholdene i bakken dårligere, tror jeg aldri jeg har vært så glad for å se snø før. Den dalte i store flak, la seg i håret mitt mens jeg og Leoni gikk til byen for å kjøpe varm crêpe med sukker og kanel.  



Edinburgh

I helgen var jeg og fem vakre i Edinburg i Skottland. Vi hadde en fantastisk helg som fikk det til å krible litt i tærne fordi det nærmer seg jul. Jeg hadde med min trofaste Canon, og jeg tror vi klarte å samarbeide nok til å ende opp med noen bra bilder. Vi klatret en søvnig vulkan, kikket på det vakre julemarkedet og gjemte kalde neser i skjerfene våre. Vi krøp sammen seks stykker i to køyesenger og vrimlet rundt på the Royal mile langt etter solnedgang (som var klokken fire). Vi endte opp med å løpe til toget hjem, og sovnet på gulvet før vi var ute av Skottland.



Forresten

De av dere som følger meg på instagram, twitter, har meg på facebook eller har en hvilken som helst annet tilknytting til meg vet at forrige torsdag var jeg på Imagine Dragons konsert. Og jeg elsket det. Apollo eksploderte, og jeg sverger at de ble overveldet av energien i salen. Jeg ble hvertfall det.






Forelsket meg på nytt

I wake up at 07:23

In a silvery haze I disappear and all the words I never quite found rush out of me and I fall into a soft sleep.

Shoot me down

Nervøs ja, men mest nysgjerrig. Spent på en litt skummel måte, men også litt bra. "Kan jeg snakke med deg privat?" Jeg var definitivt ikke forberedt. Jeg mistet minst 20cm under blikket du ga meg, og når du strøk hånden gjennom håret slik; pust inn og hopp i det. Og det gjorde du, rett på sak. Kaboom. En rakett av noe rødt og varmt i brystet, som eksploderte som fyrverkeri, bare med negativt lys. Spredte seg i hele kroppen, en ekkel rytme gjennom årene mine, i ørene mine. Skutt i hjertet, i tilfredsheten og jeg er sikker på at selvtillitten min døde. Alle smilene du har gitt meg, hver gang du slo armen rundt meg fordi delt varme er dobbel varme i denne nordlige vinden, og hvert eneste hallo/god morgen fosser ut av meg og lager blodige flekker på det blå teppet. Jeg så rett på deg, sa ok, greit, hva skulle jeg si liksom? Lurer på om du så det på meg, at jeg punkterte. Du så hvertfall uberørt ut, faen ta deg.

Det gjør ikke noe om det regner i Lancaster

Åh, tiden flyr så fort dere. Har vært i England en hel Oktober alt. I dag så jeg minst ti kjente ansikter på vei til seminaret mitt, og da kjente jeg at jeg hørte til her. Det er fyrverkeri. Trene, spise, forelesinger, sovne med hodet i skolebøkene, drikke vann, sovne igjen, handle mat på Spar, lese litt til, være ute/inne hele natten og våkne sliten, alt for sliten, dagen etter. Legger meg på andre siden av tolv. Klokken er nesten ni og dagen er så ung, selv om solen har vært nede i fire timer. Lancaster er fryktelig mørkt, for stjernene kommer aldri før etter midnatt og da er det kulde inn til margen, og jeg løper hjem for å legge meg selv om jeg kan gå, for det tar bare ett minutt. Men da er det blåttblåttblått dagen etter og sol, og jeg er en drage som puster tynn, hvit røyk. Jeg pakker meg inn i skjerf og jeg har minst fem jakker å velge mellom, og jeg er så glad for at sengen min er myk og god og varm. Har drukket en million kopper med te siden jeg kom, men noen har spikret freshers flu fast i halsen min, for uansett hvor mye honning jeg bruker så forsvinner den ikke. Jeg møtte German John (du må si det høyt) klokken tolv og han sa "Hey Sunny" og jeg sa hosthosthost.





Skal ta flere bilder og jeg skal prøve å blogge mer. "Anecdotes from Furness".

Lancaster i liste

1. Dikt, jeg leser så mange dikt. Gamle dikt, rare dikt, romantiske dikt, hjerteskjærende dikt, usikre dikt som fortsatt prøver å finne veien.

2. Jeg har verdens varmeste dyne, og vinduet mitt kan bare åpnes på gløtt, så jeg hører hele universitetet puste om natten.

3. Blir så avslappet av meditasjon på slutten av yogatimen at jeg nesten sovner.

4. Skriver hver uke, har tusen ideer til flash fiction.

5. Krypterer Hamlet. "Hold, hold, my heart".

6. Amerikanere, Tyskere, Nederlendere, New Zealendere og mange, mange Briter.

7. DE HAR SUNNY DELIGHT HER!

8. Allerede hundrevis av uleste sider om film teori.

9. Minst tre kopper te om dagen, og jeg har fortsatt freshers flu.

10. Ser både havet og solnedgangen fra vinduet mitt i femte etasje.

11. Har endelig fått ryddet rommet mitt

12. Svømmer i inspirasjon, men det er aldri nok tid

Stikkord:

CREW103, assingment #1, 2nd draft

Kreativ skriving dere, en gang i uken. Det skalv litt i fingrene da jeg klokken to i dag tok imot fire eksemplarer av min egen tekst, hver fylt med individuelle streker, ringer og kommentarer. Vi skal alle skrive ned hva som fungerer, hva som forvirrer og hva som frustrerer i hverandres tekster. Jeg valgte å bygge min første tekst ut av et tidligere blogginnlegg (link her), og etter å ha kikket på hva de andre skribentene mener har jeg nå et andre utkast som jeg er enig i at er mye bedre (selv om det kanskje virker veldig likt). Jeg er lettet over å kjenne at det ikke var skummelt. Det var hjelpsomt, spennede og til tider veldig gøy å få detaljerte meninger om min 643 ords lange tekst. Jeg deler.


Perhaps it could yet matter

Is it you again? I think, and I mean it nonchalantly. In an I-have-not-been-waiting-around-for-this kind of way, but also in a why-is-it-always-you-over-and-over-and-over-again way. Because this record is broken. Regardless of how disappointed hurt angry you make me, it just takes a bit of time, no more than a few weeks, and one of your smiles, and I cannot stay disappointed hurt angryany longer. It seems like you are holding out your hand and saying, baby, I have time for you now, I see you, but you never do. You have never offered me your hand and you never told me you cared for me. But, oh, that smile, a smile that?s just for me. You need sunglasses for that smile. I have tried to put my foot down, but it?s pointless. My foot has already been firmly placed on the ground since spring, but when you softly brush your fingers across the back of my hand all my strength evaporates. Talking with you is dangerous, you look at me with those greengreen eyes your gaze engulfs me, you cannot possibly see anyone else when your eyes blaze like that. Shivers down my spine, goose bumps on my arms, and nothing but warm affection for you. You make me weak, so incredibly weak.

Today is the day you make me hopeful again, so I start spending ten extra minutes in the morning putting my make up on carefully and changing three extra times to make sure I have the right outfit. Internal storm. I become too nervous for coffee and morning toast, I want to stay calm and collected but with you I might as well have tried to speak Norwegian. Ikke glem meg igjen, vær så snill, jeg takler det ikke hvis du glemmer meg igjen. So when you turn to me and take my books and say good morning, how are you on this lovely day, I try to reply casually, but I become suddenly aware that my shoes are in a completely different shade of blue than my top, even after all the effort I went through to look my best. I stumble and mumble how?r you? and my palms feel sweaty, face red. Feet too big in mismatching shoes. I try to remember your habit of letting me down, but tomorrow might be the day you kiss my cheek, and I want that kiss.

The kiss leaves a dizzy memory that only fades after you disappear. I put it in my pocket, so I can take it out to admire when you?re not around, when doubt start lurking at the edge of my consciousness. Those ringing voices that tell me to look beyond you, beyond today. But the kiss! It will remind me that I felt your breath on my cheek, and the texture of you lips against my skin. The softness; you must care for me. I can see it in the curl of your lip, and that little soft spot in your cheek, an I?m-happy-you-are-around-spot. It appears in the corner of your mouth after your lips tattooed my skin, burning. Burning my fingertips as I delicately hide the kiss away.

Therefore, when you offer me nothing but silence the third day, I continue to cling to hope until the kiss crumbles in my hands. That is when I get disappointed. When the silence is loud enough to create echoes I start to hurt, and when it makes it hard to sleep at night I get angry. How could you do this to me again? Blackblack heart. Slowly the silence is filled with white noise, then chatter, and finally music, and you become a stranger in the corridor, a magnetic field with the wrong charge, that my eyes just slide by.

But you always return.

Stikkord:

Fresher forever

I dag var første dag som student i Lancaster. Er alt livredd for å velge ut noe jeg har skrevet til å sende inn på torsdag til min kreative skriving klasse. Har hatt en absolutt fantastisk uke som fresher, jeg har danset hele natten og møtt utrolig mange herlige mennesker. På tirsdag satt jeg på skuldrene til en veldig koselig brite og ble sprutet ned med maling, på onsdag gikk jeg en time fra byen hjem til campus midt på natten i vær som krøllet håret mitt til et uregjerelig kaos, på lørdag seilet jeg og Leo helt alene (en skremmende, nervepirrende men fantastisk opplevelse) og i går svarte jeg feil på omtrent alt i Furness' pub quiz. Har sovet for lite, sunget for mye og spist toast/pasta hele uken. Er lettet over å endelig kunne sove, er trist fordi alle plutselig er opptatt med forelesinger, er spent på å komme i gang med studiene, men er kanskje mest misunnelig på alle som skal være freshers her på Lancaster University i 2014. You guys are in for a treat! Skal komme tilbake til dere snart, en av mine fag er tross alt å skrive, så kommer til å gjøre mye av det fremover.

Her bor jeg.


Stikkord:

Farvel Norge

I natt var min siste natt i Norge, og jeg begynner å kjenne at i kveld flytter jeg til England. Jeg føler fortsatt at det er så langt i fremtiden, og jeg vet det burde føles som om det er bare timer igjen, men jeg gjør ikke det. Det er så lenge siden jeg bestemte meg for å dra til England at det fortsatt virker en evighet unna, og selv om hver dag har forkortet ventetiden så har jeg ikke følt at det nærmer seg. Men nå er rommet mitt så godt som tømt for klær og ting, og alt er pakket inn i kofferter klare til å sjekkes inn på 19:15 flyet fra Torp til London. I London skal jeg ha en liten tilvenningfase. Jeg skal puste litt Englesk luft og nyte den vakre byen i tre netter før vi drar nordover mot mitt nye hjem. 



Jeg sier farvel til norskt vann og Norvegia. Til huset mitt og familien min. Farvel til joggeturer tre ganger i uken med Karoline. Farvel til den røde audien og den sølvgrå sködaen til mor og far. Har jobbet siste dagen i barnehagen og fått søte barneklemmer. Jeg har sett nesten alle mine beste venner de siste ukene. Jeg har til og med vasket bamsen min, slik at den er lyserosa og klar for en engelsk seng. Farvel til mye av det som i 19 og et halvt år har vært konstanter. Nå skal jeg virkelig ut på nye eventyr, og det kribler kanskje litt i magen hvis jeg kjenner etter.

(bilder fra jeg besøkte Lancaster i mars)

Stikkord:

Trondheim

I helgen var jeg i Trondheim, og fikk en liten smakebit av både høstværet og studentlivet. Det var en herlig pause fra mine kjedsommelige dager i Holmestrand, som bød på både godt vær, gjenforening med fine venner og litt frisk, nordisk luft. Vi vandret rundt i gatene både morgen og kveld. Jeg som er så glad i fine bygg tok to turer forbi vakre Nidarosdommen, og koste meg veldig i den koselige byen med søte hus i rødt og gult og orange. Vi spiste pizza og spilte sjakk. Vi handlet litt klær, selv om budsjettet vårt ikke rakk til. Spiste is i sofaen og så på film. Feiret bursdagen til Gabriel, som fikk gratis sundae med stjerneskudd, og vi spiste boller ved elven. Storebror laget middag og sjokoladekake og det var veldig hyggelig. Vi dro hjem alt for tidlig!





Vi har vokst opp, nå bor vi alene og vi lager middag og studerer. Jeg skal pakke alt jeg trenger og dra til England neste uke. Er spent, kanskje bittelitt skremt også.

Stikkord:

These silly writers let their imaginations run away with themselves

Er det deg igjen? tenker jeg, og jeg mener det på en nonchalant jeg-har-ikke-ventet-rundt-for-dette-måte, men også på en hvorfor-er-det-alltid-deg-om-og-om-igjen-måte. For det er hakk i plata. Uansett hvor såret sint skuffet jeg blir så tar det bare litt tid, maks et par uker, og et smil, og jeg klarer ikke å være såret sint skuffet lenger. Det er som om du rekker ut hånden og sier, baby nå har jeg tid til deg, nå ser jeg deg, men det gjør du aldri. Du har aldri holdt meg i hånden og du har aldri sagt at du er glad i meg. Men åh det smilet som er ment bare for meg, for det føles sånn, man trenger solbriller mot det smilet. Det nytter ikke å sette foten ned, foten min har stått fast på bakken siden i vår, men det hjelper ikke. Å snakke med deg er farlig, for når du skakker på hodet og ser på meg med blåblå øyne så er det meg du ser, og jeg blir mo i knærne hver enenste gang. Jeg er så svak, så ufattelig svak.

Stikkord:

I bet you thought I was dead

Jeg vet jeg ikke er den mest stabile bloggeren i verden, så til dere som holder ut med meg: tusen takk! Sannheten er at jeg brukte mye av starten av året til å lese til eksamen, og nå er det over og forbi for måneder siden, det er så lenge at jeg husker det såvidt, og nå er jeg bare lat. Jeg har vært en måned i Australia, men nå er jeg lat. Jeg skal gjøre mitt aller beste for å stimulere kreativiteten, og bli flinkere til å oppdatere. Nok om det. Fremtiden vil vise osv.

Jeg føler livet raser mot meg fra begge sider; at dagene faller bort, men inneholder 70 timer. Det er som den ene scenen i Titanic, når vannet samler seg opp bak to dører, til presset blir for stort og en vannet slår mot deg, river deg overende og du blir dratt flere meter før du finner noe å holde deg fast i. Jeg har fått resultatene mine, og de var nesten så bra jeg kunne håpet, og absolutt bra nok til å være fornøyd og ørelite stolt over egne prestasjoner. Jeg har fått bekreftelse om at plassen min på Lancaster University i England er fast, og jeg skal flytte siste helgen i September. Det kribler litt i magen, og i hodet tumler det rundt ting jeg skal huske å pakke. Hvis jeg bare får søkt lån snart, så kanskje alt ordner seg likevel. 

Jeg gleder meg til å pakke meg inn i store skjerf og drikke enda mer te. Lese bøker hele tiden, og holde ivrige diskusjoner om innholdet. Servere kjøttkaker i mariusgenseren min og være stolt nordmann. Se fram til desember og pepperkaker og norskt vann. Bli ordentlig britisk, nesten. Prøve 'ballroom dancing' eller sailing eller woman's rugby (ok, ikke den siste). Håper det blir halvparten så fint som jeg tror det skal bli.

Dette er helt nydelig, hør!

 

 

PS. Nevnte jeg at vi skal lese Shakespeare? Gåsehud.

Stikkord:

Fugler

Australia er nydelig. Forrige helg var vi på Phillip Island, og jeg så små pigviner dukke opp mellom bølgene og pile over stranden for å finne ly for natten (har dessverre ingen bilder). Vi så også pelikaner bli matet, og en sky av måker flokke rundt i håp om å finne en finne. Her er litt fuglefryd for dere.


Dette bildet er litt kaotisk, for pelikanene kranglet over fisken. Den ene har nebbet sitt rundt den andre, slik at fisken er fanget mellom dem. 

UntitledDenne måken hadde bare en fot, så her kjemper den for å holde balansen gjennom ett vindkast.

Stikkord:

Tåkete Singapore

Untitled

Untitled

For en uke siden satt jeg med kriblende mage på fly til Helsinki - Singapore. Jeg ble sittende litt lenger enn planlagt i Helsinki pga. tekniske problemer med flyet, og derfor møtte jeg en veldig søt jente fra Nederland som var på vei til Jakarta alene. De neste tolv timene med fly ble derfor veldig koselige, selv om søvn ungikk meg. Før jeg dro var jeg spent på å reise alene, men det viser seg at fremmede er mer villig til å slå av en prat når de ser du også er ensom. I Singapore ønsket jeg fine Merel lykke til i Indonesia, mens jeg gikk på jakt etter en taxi, mens jeg tenkte "Herregud, jeg er i Asia!" Jeg ankom etter solnedgang, og tilbragte derfor kvelden på å utforske nabolaget. Jeg var blond og varm, og asiatere stirret fra alle kanter. Selvtillitten min svømte over, og det var gøy å la meg selv føle meg attraktiv i tre dager. 

Untitled

Untitled

Singapore lyste opp om kvelden. Det er virkelig en flashy by, men åh så vakker. Jeg var uheldig, og var der mens en tykk tåke eller røyk hang i luften. Jeg ble fortalt at det var pga. land som ble brent til å klargjøre for jordbruk. Men lysene fra bygningene ble veldig pene i tåken også, og det ligger en mystisk stemning over det.

Untitled

Untitled

Stikkord:

I see the course we're on spinning farther from what I know

Jeg trodde at min nyvunnede frihet skulle gi meg inspirasjon til å skape. I sommer skulle jeg skrive, fotografere, slippe min kreative side frem. Men jeg tror jeg har latt meg fange av andres fantasi, og dykker ned i skjønnlitteratur. Men så herlig det er, jeg puster litt lettere nå, jeg elsker å lese. Det gir meg også en pause fra alle tankene mine. Jeg er på et busstopp i livet mitt, en togstasjon om du vil (jeg har alltid kjørt mer tog enn buss). Selv om dette er hjemmet mitt, lille Holmestrand, det er her jeg har bodd i hele mitt liv, ble det skremmende klar for meg at jeg ikke følte en sterk tilhørlighet til hjembyen min når jeg for tre år siden begynte i Sandefjord. Jeg har mange fine venner her, men det er ikke her det er meningen at jeg skal bo og leve. Sandefjord føltes rett, og nå er det over. Mitt lille Sandefjordsamfunn er strødd rundt Vestfold, og om to måneder er det strødd rundt hele verden. Det er skremmende, og det er spennende, men akkurat nå er det mest overraksende. Jeg lar dette synke inn over meg, og jeg lurer på om vi kommer til å klare å holde oss sammen? Hvor mange av de har jeg alt latt slippe mellom fingrene? Jeg har aldri vært flink til å holde kontakt over avstander. Terra Naomi synger mye av det jeg tenker i denne sangen (den står på repeat), selv om hun beskriver en ganske annen situasjon. Hvor hard må jeg kjempe for å holde fast, hvor hard kan jeg kjempe? Hvor hardt vil jeg kjempe?

Egentlig ville jeg bare dele denne sangen med dere, men kanskje dere vil skjønne bedre hvorfor den er så fin for meg akkurat nå?

Stikkord:

Salvation was just a passing thought

Jeg har tenkt mye på stemmen min i det siste. Hva jeg bruker den til. Jeg synger for meg selv, og da bruker jeg den til glade ting (jeg gleder sjeldent andre med sang, men det er fint å synge likevel), jeg snakker til meg selv, og da bruker jeg den til å lette tåken i hodet. Men jeg bruker den nesten aldri til å være sårbar og ærlig, for jeg tror ikke noe skremmer meg like mye som tanken på å være sårbar og ærlig. Kanskje det er derfor jeg er så glad i å skrive, fordi jeg kan gi uttrykk for akkurat hva jeg vil, og samtidig kan jeg gjemme meg bak en skjerm eller bak en bunke med ark. Jeg merker likevel at hver gang jeg puster dypt, hopper i det og bruker stemmen min, sier hva jeg vil, mener, tenker, føler, håper, misliker, så er skuldrene mine litt lettere og det svulmer litt i brystet av stolthet. For meg er det ingenting som er modigere enn å blotte sjelen for andre, og derfor er det et like stort skritt for meg å gi tankene mine lyd, som det var for Neil Armstrong å ta menneskets første skritt på månen. Det er en hverdagsseier som jeg unner meg selv å være stolt av.

Syng, snakk, skrik, skriv. Gi uttrykk for det du ønsker å si. Hvis du kan skrike, fantastisk, det er sannsynligvis ingenting som er mer effektivt en å rope (og kanskje ingenting som føles bedre heller). Ikke la klumper i magen ligge urørt, for de vil bare vokse og ofte er det eneste som hjelper å si hva som bekymrer deg. Jeg skal snakke mer, jeg skal kanskje rope litt.

(ps. jeg skal snart kjøpe nytt objektiv til kameraet mitt, og da skal bloggen også få mer farge. Jeg skal også prøve å dele litt oftere.)
Stikkord:

Om å senke skuldrene

I dag var min avsluttende eksamen, og jeg er ferdig på IB. Jeg er ferdig i Sandefjord, og jeg er ferdig i min flotte, flotte klasse. Selv om jeg kommer til å save alle sammen, er det bare et lite skjær i gleden akkurat nå. Mest av alt er jeg utrolig glad for at jeg ikke trenger å lese mer. I dag ble jeg helt, helt ferdig. Jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil! Jeg kan sove så lenge jeg vil, jeg kan lese de bøkene jeg vil lese, jeg kan være ute hele natten, jeg kan se på film hele dagen. Jeg skal puste litt saktere, jeg skal sove litt dypere og jeg skal tenke litt mindre. Nå skal jeg hvile hodet, være bekymringsfri i et par uker, før jeg skal la sommerfugler fylle magen mens jeg reiser til Australia. (Jeg skal faktisk til Australia!)

Jeg har fri. Jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil, og det er helt fantastisk.
Stikkord:

Eksamenspause, pusterom

Jeg har vondt i hele høyre arm etter tre dager med mye skriving onsdag, torsdag, fredag. Jeg smører meg med Aloe Rub og gjenner en brennede følelse i hele armen, og en sterk lukt fyller nesen. Jeg burde lese spansk, snakke spansk, tenke spansk. Men kanskje best biologi akkurat nå, men det er så kjedelig, for jeg har lest det tusen ganger før. Jeg tror det går bra, jeg klarer meg nok. Og på torsdag er jeg ferdig med IB, og jeg har ferie helt til oktober. Før jeg vet ordet av det drar jeg til Australia, og jeg gleder meg sånn! 

Jeg ville egentlig bare linke dere til en ny tumblr jeg har laget. Flinke Marc Johns inspirerte meg til å "run amok", til å ikke kreve så mye av meg selv, så jeg har laget en tumblr der jeg planlegger å dele litt forskjellige tekster og bilder. Det skal bare være mine ting der, på en måte en elektronisk, kreativ oppslagstavle. I tillegg skal jeg bli litt mer internasjonal, fordi jeg flytter til england om et halvt år. Her er en link, hvis noen av dere vil se. (det er ikke noe nytt der akkurat nå, så dere trofaste lesere har nok sett alt fra før). Og her er Marc Johns' kloke ord:




Stikkord:

Malariadagen

Jeg tar en liten pause fra å lese om den spanske borgerkrigen, for å dele et viktig budskap til mine få (men herlige) lesere. 25. april er verdens malariadag. Hvert år dør 660 000 barn, spesielt i Afrika, av malaria. Det som er så hjerteskjærende med dette tallet, er at malaria er så enkelt å forhindre. På Plan Norge kan man kjøpe et myggnett for bare 50 kroner! Her i Norge går 50 kroner med på lunsj eller parkering, men for afrikas befolkning, og et par andre steder i verden, så er 50 kroner prisen noen har betalt for å redde livet til en datter, en bror, en venn. Hvis hele norge smørte matpakke en dag, eller syklet til jobben, og brukte 50 kroner på et myggnett, tenk hvor mange barn vi kunne reddet?

Spre budskapet, kjøp et mygnett, redd liv.

660 000 barn.

Trykk her for å komme til Plan-Norges sider, og bestill et digitalt gavekort på et myggnett

Stikkord:

You say you feel lost can I help you find it

Jeg tror at å være et menneske på mange måter er veldig ensomt. Selv om man har venner og familie rundt seg hele tiden, så kan alt ligge på overflaten. "And all the while I feel like I'm standing in the middle of a crowded room, screaming at the top of my lungs, and no one even looks up."  For å knytte et sterkere bånd rundt vennskapet, så må man våge å gi av seg selv. Hele tiden gi mer, men det er så skummelt å være sårbar. Men når du kler deg naken, det er da du er deg selv, akkurat slik du er. Kanskje er det da du kan begynne å bygge seg selv opp igjen. Være sterk og sårbar, hele tiden sårbar, hele tiden deg selv. Men hva vet vel jeg? 

Les mer i arkivet » August 2014 » Mars 2014 » Februar 2014
Sunniva, 19. Studerer litteratur og kreativ skriving i England. Drikker te og drømmer.

  • Instagram

  • Flickr

    Created with flickr badge.

  • hits