Two days of joy

Vi pakket i to små trillebagger; ingen bagasje. Hele veien ned snakket vi ivrig sammen på britisk eller lyttet til skottene ved foran oss. Kanskje kom vi i prat med en ung jente fra Irland, som satt i setet ved siden av oss. Snart ville vårt lille paradis gli inn under oss, og alt fra det øyeblikket var bare en fryd for øret.

Vi ville fnise og oppføre oss barnslig, fordi vi begge elsket dette stedet. Samtidig var vi litt nervøse for å møte en gammel bekjent igjen, og det var så fint å være der. Vi ville løpt gjennom flyplassen for å finne den beste kaffen. Etterpå ville vi sittet ved et bord med hver vår frapuccino og diktet om reisene til menneskene som gikk forbi. Kanskje være modige nok til å snakke med de som satt ved nabobordet. 

Første kvelden ville vi løpe rundt i gatene og utforske. Kamera ville gå non-stop, slik at vi kunne ta med oss alt sammen hjem igjen også. Vi ville synge høy de fine sangene som vi skulle høre live om 24 timer, og hvis vi var veldig heldige fant vi en pub eller noe der de alt satt. Så kunne vi få bilder og VIP-pass og en hyggelig samtale.

For å spare pengene ville vi klemme oss sammen på et lite, billig hotel med kun én seng. Og vi skulle spise knekkebrød hele dagen. Kanskje en pizza, hvis vi fant en Pizza Hut. Vi kunne ta den med på rommet, mens vi snakket om hvor fint alt var hele natten. Dagen etter ville vi stå opp etter tre timer søvn, men det gjorde ikke noe for Starbucks var rett rundt hjørnet.

Så skulle den engelske gutten vi kjente komme inn og vise oss rundt, og si at det var koselig å se oss igjen. Vi ville nikke og være enige, mens han introduserte oss til venner og spanderte fish'n'chips på oss. Når alle føtter var slitne og alle stemmer oppspilte ville vi finne HVM Institue og stå i en lang kø for å finne plass helt ved gelenderet slik at vi kunne strekke ut hendene og gi han fineste av dem high five. Så ville han synge seg inn i hjertet mitt på en helt ny måte, og de neste timene ville vært en drøm, bare bedre, og verdt hver krone jeg betalte for å komme dit. Hvis vaktene så snille ut, kanksje jeg hoppet på scenen og danset med gitaristen. Og alt etterpå var bare lykke.

photo: link

 

 

Marianne

24.05.2011 kl.18:25

aww, I reaaally wanna go !

Røed

24.05.2011 kl.21:53

Lifehouse <3

Og du skriver nydelig, Sunni! Du får begynne å reklamere for reiser, du vill solgt godt!

Skriv en ny kommentar

Sunniva, 19. Studerer litteratur og kreativ skriving i England. Drikker te og drømmer.

  • Instagram

  • Flickr

    Created with flickr badge.

  • hits