Tapre hjerter

Det var en dag mot slutten av våren jeg fortalte ham alt. Vi satt rundt et livlig bål, syv stykker. Vi fylte luften med latter, smil og gode historier. Jeg falt hen i tanker og stirret inn i flammene, og etter en stund forlot jeg sirkelen og gikk til stemmene bare var en svak summing i bakhodet. Knærne trukket opp under meg og armene foldet rundt dem. Slik satt jeg i ti minutter, før jeg kunne høre lyden av skritt og så kjenne lukten av ham idet han satte seg ned ved siden av meg.

"Hei," sa han etter et par øyeblikks stillhet, og smilte til meg. "Hei," svarte jeg og vendte blikket bort fra ansiktet hans. "Hva gjør du?" spurte han. "Tenker." Jeg plukket opp gres fra bakken. "På hva?" Stemmen hans var rolig, interessert, og han stirret ut i luften akkurat som jeg. Jeg ble plutselig litt modig. Jeg trakk på skuldrene. "Ting. Mennesker." svarte jeg. "Et menneske," la jeg til og senket blikket. Jeg kunne kjenne at han snudde hodet mot meg, og at øynene gransket ansiktet mitt. Åtte sekunder, ni sekunder, ti sekunders pause. "Hva er det du tenker om denne personen?" spurte han. Spørsmålet hans overrasket meg, jeg hadde forventet et annet. Jeg løftet ansiktet og kikket på ham, det vakre ansiktet hans var nysgjerrig, men også fylt av omtanke. "Det er det som er vanskelig. Jeg vet ikke. Det er bare kaos og forvirrelse." Jeg smilte og ristet på hodet. "Er det en venn?" spurte han. "Han er en venn, ja", svarte jeg. Jeg kunne se på ham at pronomenet hadde fått ham til å forstå. "Er det noen jeg kjenner?" Jeg smilte og ristet på hodet. "Jeg ville ikke fortalt deg det, hvis det var." Han nikket, aksepterte det, og spurte ikke mer om hvem det var. "Hvorfor er du forvirret?" spurte han i steden. "Du vil ikke høre," sa jeg stille. Han la en arm rundt skuldene mine og klemte meg. "Jeg vil gjerne høre."

Jeg satt stille en stund og tenkte. Var jeg modig nok? Modig nok til å fortelle alt, modig nok til å fortelle et annet menneske om mine hemmeligheter, modig nok til å fortelle det til ham? Jeg trakk pusten dypt, og så begynte jeg å snakke. "Han er så flott. Han er vakker, han er flink og han er smart. Han får meg til å le. Han får meg til å føle meg trygg og når han smiler blir alle litt ekstra glade. Men jeg skjønner ikke noe av det," stemmen min var lav, nesten bare en hvisking som druknet i summet fra leirbålet. Jeg våget ikke å møte blikket hans. Så fortalte jeg om forvirringen. Om alt det bra ved ham, men at jeg ikke kunne si om vi to hadde vært bra sammen. At det ikke var viktig uansett, for han var en god venn, og ikke noe mer, for det visste jeg nesten helt sikkert. Jeg fortalte at jeg ikke ønsket å ødelegge det forholdet vi hadde til hverandre, for jeg satte stor pris på det. Også fortalte jeg ham at jeg ikke kunne bestemme meg for om jeg bare hadde spunnet opp alt i hodet, eller om jeg virkelig hadde fått følelser for ham, men var for redd til å innrømme det for meg selv. "Jeg forstår ingenting. Og hver gang jeg nesten glemmer ham, så gjør han noe uforventet og jeg glir tilbake til gamle vaner." 

Clouds

Enda en pause. "Kanskje det er en sjanse du er nødt til å ta", sa han sakte. "Du vet hva de sier, hvis du aldri satser vil du aldri vinne, du lever bare en gang, det er bedre å angre på noe du gjorde, enn noe du ikke gjorde. Alt det der." Jeg sukket, jeg visste det. Jeg visste det så altfor godt. "En del av det er å ikke vite, du vet, det lille håpet, et kanskje, fordi jeg rett og slett ikke vet," sa jeg. "Men jeg er ikke modig nok." Han nølte. "Kanskje du trenger å fortelle ham." Jeg ristet på hodet. "Jeg kan ikke," stemmen min var nesten borte. "Hvorfor ikke?" Øynene hans var så blå, så utrolig blå. Jeg stirret inn i dem, følte evigheten strekke seg lenger og lenger, ville den ikke briste snart? Knute i halsen, nåler i øynene, jordskjelv under føttene. "Fordi det er deg," hvisket jeg.

Så gikk jeg. Kanskje fulgte han etter. Kanskje kom han på døren min samme kveld, eller holdt meg igjen etter skolen om en uke. Kanskje han ville late som den siste halvtimen aldri hadde funnet sted, et sort hull i livets sirkel. Kanskje ville han unngå meg i flere uker. Kanskje jeg aldri ville se ham igjen. Det var ikke lenger opp til meg, jeg hadde sagt alt.

marie

28.12.2011 kl.18:29

å! så fint.

maria

28.12.2011 kl.23:39

dette var fryktelig vakkert. måtte lese den to ganger, ble varm i magen. du er flink

johanne

29.12.2011 kl.00:21

åh

tingeling

29.12.2011 kl.00:30

Herregud, dette er jo fantastisk!!!! Fortell mer! Jeg MÅ vite hva som skjer videre..

v i v i ▲ n

29.12.2011 kl.00:30

åh, så utrolig fint. hjertet mitt sukket gang på gang.

caroline vagle

29.12.2011 kl.01:02

du skriver helt fantastisk, sunniva. om du noen gang skriver en hel bok, kommer jeg til å lese den igjen og igjen og igjen.

Marianne :)

29.12.2011 kl.10:35

awwwww! nydelig!

forsman

01.01.2012 kl.19:13

gåsehud. jeg sverger. gåsehud.

du maler så tydelige bilder i hodet mitt og jeg elsker det!

Johanne

01.01.2012 kl.20:11

Hei eg leste dette no. Fordi eg ikkje har hatt tid før. Og eg er så glad eg tok meg tida for det er lenge sidan eg har lest noko så vakkert. Det fekk meg til å sakne å skrive slik sjølv. Litt annleis enn berre lister og korleis ein lagar glitterneglelakk. Fordi det er slik eg pleide å skrive. Slik eg likar å skrive. Eg håpar eg ikkje har gløymd korleis eg gjer det.

Dette vart kanskje litt langt tankesprell.

<3 godt nytt år

Benedicte

11.01.2012 kl.22:52

Hvor vakkert går det ann å skrive egentlig... Ekstremt vakkert!

anne karoline

30.01.2012 kl.23:32

åååh

hjelp

så utrolig vakkert

uff, nå ble jeg kjærlighetssyk

Skriv en ny kommentar

Sunniva, 19. Studerer litteratur og kreativ skriving i England. Drikker te og drømmer.

  • Instagram

  • Flickr

    Created with flickr badge.

  • hits