We might as well be strangers in another town

For første gang i sitt liv hadde hun vært modig og sårbar. Istedenfor å bare vente, og håpe på den framtiden hun ønsket, så hadde hun løftet haken høyt og bestemt seg for å gripe den selv. Det var skummelt, fint og til sist, vanskelig. Han satt der, tre meter fra henne, det samme håret og den samme nyven i pannen. Men det var noe fjernt over ham nå, noe trist og bekymrende. Hun trodde ingen andre så det, for det var henne alt dette var for, hun alene. Hun ville gå bort og be ham ta seg sammen, for hva trodde han egentlig han fikk ut av dette? Hun ville sette seg ned ved siden av ham, smile og spørre ham om dagen hans, var den fin? Hyggelige fraser, vise ham hvor lett det kunne gjøres. Men han ville løfte hodet såvidt for å se på henne, av ren refleks, idet hun nærmet seg. Ordene ville han gjemme dypt i brystet, og hun ville riste oppgitt på hodet, gå hjem og gråte ned i puten.

Johanne

16.11.2012 kl.12:20

<3 så sårt og vakkert. Du er flink

Skriv en ny kommentar

Sunniva, 19. Studerer litteratur og kreativ skriving i England. Drikker te og drømmer.

  • Instagram

  • Flickr

    Created with flickr badge.

  • hits