You can get addicted to a certain kind of sadness

Ute legger snøen seg i lette flak og det knitrer i peisen. Det lukter fortsatt pepperkaker i huset, og julen kribler litt under huden. To uker igjen, det slår henne at hun må ut og handle gaver snart. Hun har krøllet seg opp i en stol foran flammene med en bok, tar en rolig kveld. Gårsdagen var hektis, men omgitt av varme håndtrykk, glad latter og gode klemmer. To uker igjen, og hun kan puste litt igjen. Ta seg fri, komme til hektene. Det ligger en sorg bak alt hun gjør, bak de glade kveldene, bak varmen som kommer fra juletiden. Den leker alltid i skyggene, legger et tynt lag med is rundt hjertet og stikker i øynene. Hun føler seg så tom, kraftløs. Men mest av alt, hjelpesløs, dette er ikke noe hun kan kjempe. Hun vet ikke om hun kan, hun vet ikke hvordan. Hun vet ikke engang om hun vil. Det virker så mye lettere å fortsette å smile, fortsette å le og la dette ligge gjemt i magen. Hun orker ikke å kjempe, ikke hver dag og hele tiden. Hun vet ikke om hun vil.

 

Untitled

Marianne

10.12.2012 kl.09:06

Åh, Sunniva! Du kan virkelig sette ord på det meste!

Johanne

16.12.2012 kl.11:30

Orda dine er så vakre!

Frida

03.01.2013 kl.16:38

Dette fikk meg til å gråte,for Jeg kjenner meg sånn igjen. Men du skriver så bra, at Jeg klarer ikke la være å lese gjennom tusen ganger til.

Skriv en ny kommentar

Sunniva, 19. Studerer litteratur og kreativ skriving i England. Drikker te og drømmer.

  • Instagram

  • Flickr

    Created with flickr badge.

  • hits