Tapre hjerter del 3

Del 1, del 2

Han må ha sett noe i ansiktet mitt, kanskje skinte det av nyoppdaget selvsikkerhet, for plutselig var han nær. Nær nok til at jeg kunne telle fregnene hans, det var fem stykker, det var alltid fem. Selv etter en lang, kald vinter hadde han ikke mistet fregnene. Ikke en engang. Sakte løftet han hendene sine, la de på hver sin side av ansiktet mitt og vendte det opp. Blikket hans slo meg som en bølge av iskaldt vann, jeg hadde aldri i hele mitt liv trodd at noen kunne se på meg med et slikt blikk. De blå øynene hans lyste av en sår lengsel, men også noe mykt, varmt og kjærlig. Det tok pusten fra meg, at denne vakre, utrolige gutten kunne se på meg med alle de følelsene i øynene. "Jeg er ikke usikker," hvisket jeg til ham.

"Jeg vil ikke ødelegge dette," sa han, og det lå bekymring i stemmen. Jeg kunne se at det var vanskelig for ham å si dette, vanskelig å nøle. Jeg kjente det jeg også, at kraften i vennskapet vårt vaklet, og stemmen i hodet som påpekte at dette ikke var en god idé. Jeg skøyv det bort, vi hadde aldri bare vært venner. Det hadde alltid vært noe ekstra ved ham, noe som hadde kostet meg flere søvnløse netter, og nå var han her, sammen med meg, og jeg var sikker. Jeg var ferdig med å holde igjen, nå kunne jeg falle, virkelig falle. Det ville bli det enkleste jeg i hele mitt liv har gjort. Jeg la min egen hånd over hans, der den hvilte på kinnet mitt, strøk fingrene over huden hans. "Ingenting vil bli ødelagt," svarte jeg og smilte til ham. Han nikket, og det kom et glimt i øyet. "Faen heller, let's risk it." Så var smaken av ham på tungen min. Jeg kjente det myke presset av leppene hans og varmen fra kroppen hans. Det var en uvirkelig opplevelse, for jeg hadde aldri virkelig trodd på dette, og jeg gjorde det ikke helt nå heller. Selv der, i armene hans. Drager flakset, brølte og blåste flammer i magen min. Jeg var omtåket da han trakk seg ut av kysset. Det rykket litt i den ene munnviken hans, et skjevt smil som fikk hele meg til å sige sammen i et henført sukk.

zenka&aptup

Et øyeblikk stod vi begge bare og kikket på hverandre, det virket som om han var like tom for ord som jeg var. Jeg begynte å le, "dette er litt rart da, er det ikke?" Han bare himlet med øynene. "På en bra måte, selvfølgelig," la jeg til, og han smilte. Deretter kastet han et blikk mot syklene, der de lå henslengt langs stien. "Vi burde gå tilbake til de andre," mumlet han uvillig. "De var nokså opprørt, når du bare løp din vei på den måten." "Nei," jeg ristet på hodet, det siste jeg ville var å gå tilbake dit nå. Jeg orket ikke forklare meg, hva skulle jeg si? Sannheten virket helt utenkelig, spesielt nå, jeg trengte tid. "Kan vi ikke gå et sted?" Han løftet opp sykkelen sin, "after you."

Stikkord:

Skriv en ny kommentar

Sunniva, 19. Studerer litteratur og kreativ skriving i England. Drikker te og drømmer.

  • Instagram

  • Flickr

    Created with flickr badge.

  • hits