11.01.2013

Untitled

Jeg tror vi snakker for lite sammen. Jeg tror vi gjemmer oss for mye, at vi unngår temaer som kan bli for ekte, for sårbart. Tar det på melding, slik at man slipper å se den andre personen i øynene. Ta det fra avstand. Jeg tror at en eller annen gang stoppet vi alle å se oss omkring, stoppet å legge merke til andre mennesker. Vi har alle hemmeligheter, noen vil vi aldri ut med, andre rister gjennom hele kroppen etter noen å dele den med. Men så er det ensomheten, den kamuflerer seg i store folkemengder, og i tomme rom er det aldri noen som ser den. Når var sist gang du så deg omkring? Ikke jenta du ser hver gang på bussen, og bare kan navnet på fordi du hørte venninnen hennes si det når de pratet. Men kanskje han du sitter ved siden av i klassen hver dag, han du har kjent i flere år, eller hun som alltid sitter lent over matteleksene, men som alltid har et smil på lur. Jeg tror at du kan falle fra hverandre på innsiden, og ingen ville visst det. For vi ser ikke etter, og om han virker stille en dag, merkelig, og du spør om alt er bra, vil du ta hans ord for det? Og hvis han nikker, smiler, sier at ja, alt er fint, men du hører løgnen i stemmen, vil du da spørre igjen? Noen ganger så er det alt som skal til, et "er du sikker?". Jeg vet ikke jeg, men jeg tror at vi alle burde se oss litt mer rundt.

 

Stikkord:

Skriv en ny kommentar

Sunniva, 19. Studerer litteratur og kreativ skriving i England. Drikker te og drømmer.

  • Instagram

  • Flickr

    Created with flickr badge.

  • hits