Salvation was just a passing thought

Jeg har tenkt mye på stemmen min i det siste. Hva jeg bruker den til. Jeg synger for meg selv, og da bruker jeg den til glade ting (jeg gleder sjeldent andre med sang, men det er fint å synge likevel), jeg snakker til meg selv, og da bruker jeg den til å lette tåken i hodet. Men jeg bruker den nesten aldri til å være sårbar og ærlig, for jeg tror ikke noe skremmer meg like mye som tanken på å være sårbar og ærlig. Kanskje det er derfor jeg er så glad i å skrive, fordi jeg kan gi uttrykk for akkurat hva jeg vil, og samtidig kan jeg gjemme meg bak en skjerm eller bak en bunke med ark. Jeg merker likevel at hver gang jeg puster dypt, hopper i det og bruker stemmen min, sier hva jeg vil, mener, tenker, føler, håper, misliker, så er skuldrene mine litt lettere og det svulmer litt i brystet av stolthet. For meg er det ingenting som er modigere enn å blotte sjelen for andre, og derfor er det et like stort skritt for meg å gi tankene mine lyd, som det var for Neil Armstrong å ta menneskets første skritt på månen. Det er en hverdagsseier som jeg unner meg selv å være stolt av.

Syng, snakk, skrik, skriv. Gi uttrykk for det du ønsker å si. Hvis du kan skrike, fantastisk, det er sannsynligvis ingenting som er mer effektivt en å rope (og kanskje ingenting som føles bedre heller). Ikke la klumper i magen ligge urørt, for de vil bare vokse og ofte er det eneste som hjelper å si hva som bekymrer deg. Jeg skal snakke mer, jeg skal kanskje rope litt.

(ps. jeg skal snart kjøpe nytt objektiv til kameraet mitt, og da skal bloggen også få mer farge. Jeg skal også prøve å dele litt oftere.)
Stikkord:

eigenarta

04.06.2013 kl.18:55

du assa. fin er du.

Skriv en ny kommentar

Sunniva, 19. Studerer litteratur og kreativ skriving i England. Drikker te og drømmer.

  • Instagram

  • Flickr

    Created with flickr badge.

  • hits