I see the course we're on spinning farther from what I know

Jeg trodde at min nyvunnede frihet skulle gi meg inspirasjon til å skape. I sommer skulle jeg skrive, fotografere, slippe min kreative side frem. Men jeg tror jeg har latt meg fange av andres fantasi, og dykker ned i skjønnlitteratur. Men så herlig det er, jeg puster litt lettere nå, jeg elsker å lese. Det gir meg også en pause fra alle tankene mine. Jeg er på et busstopp i livet mitt, en togstasjon om du vil (jeg har alltid kjørt mer tog enn buss). Selv om dette er hjemmet mitt, lille Holmestrand, det er her jeg har bodd i hele mitt liv, ble det skremmende klar for meg at jeg ikke følte en sterk tilhørlighet til hjembyen min når jeg for tre år siden begynte i Sandefjord. Jeg har mange fine venner her, men det er ikke her det er meningen at jeg skal bo og leve. Sandefjord føltes rett, og nå er det over. Mitt lille Sandefjordsamfunn er strødd rundt Vestfold, og om to måneder er det strødd rundt hele verden. Det er skremmende, og det er spennende, men akkurat nå er det mest overraksende. Jeg lar dette synke inn over meg, og jeg lurer på om vi kommer til å klare å holde oss sammen? Hvor mange av de har jeg alt latt slippe mellom fingrene? Jeg har aldri vært flink til å holde kontakt over avstander. Terra Naomi synger mye av det jeg tenker i denne sangen (den står på repeat), selv om hun beskriver en ganske annen situasjon. Hvor hard må jeg kjempe for å holde fast, hvor hard kan jeg kjempe? Hvor hardt vil jeg kjempe?

Egentlig ville jeg bare dele denne sangen med dere, men kanskje dere vil skjønne bedre hvorfor den er så fin for meg akkurat nå?

Stikkord:

eigenarta

10.06.2013 kl.20:25

<3

Johanne

13.06.2013 kl.15:15

Eg tenkjer mykje over det same no når eg er tilbake i Aurland for sommaren. Eg er glad i heimbygda mi, men kjenner meg ikkje direkte veldig knytta til denne staden. Vennene mine er for det meste i Bergen - så Aurland blir ein hundre prosent avkoplingsplass. Men me blir ikkje så mykje spreidd til hausten, for det var i fjor haust at spredningen tok stad i mott liv. Men så mykje bra det førte med seg, det er meire fint enn skummelt.

Skriv en ny kommentar

Sunniva, 19. Studerer litteratur og kreativ skriving i England. Drikker te og drømmer.

  • Instagram

  • Flickr

    Created with flickr badge.

  • hits