These silly writers let their imaginations run away with themselves

Er det deg igjen? tenker jeg, og jeg mener det på en nonchalant jeg-har-ikke-ventet-rundt-for-dette-måte, men også på en hvorfor-er-det-alltid-deg-om-og-om-igjen-måte. For det er hakk i plata. Uansett hvor såret sint skuffet jeg blir så tar det bare litt tid, maks et par uker, og et smil, og jeg klarer ikke å være såret sint skuffet lenger. Det er som om du rekker ut hånden og sier, baby nå har jeg tid til deg, nå ser jeg deg, men det gjør du aldri. Du har aldri holdt meg i hånden og du har aldri sagt at du er glad i meg. Men åh det smilet som er ment bare for meg, for det føles sånn, man trenger solbriller mot det smilet. Det nytter ikke å sette foten ned, foten min har stått fast på bakken siden i vår, men det hjelper ikke. Å snakke med deg er farlig, for når du skakker på hodet og ser på meg med blåblå øyne så er det meg du ser, og jeg blir mo i knærne hver enenste gang. Jeg er så svak, så ufattelig svak.

Stikkord:

Ida Marie

03.09.2013 kl.01:18

Okei, eg fann meg nettopp ein blogg verd tida mi. Dette er bra. Du er bra!

Johanne

11.09.2013 kl.11:41

Me er svake. Men man trenger å vere svak for å vere sterk.

Skriv en ny kommentar

Sunniva, 19. Studerer litteratur og kreativ skriving i England. Drikker te og drømmer.

  • Instagram

  • Flickr

    Created with flickr badge.

  • hits