11. november 2013




Når jeg først ser det, nå, så vet jeg jo at jeg alltid har vært sånn. Hvem prøvde jeg å lure liksom? Men at sirklene var så store har jeg ikke skjønt før nå, nå som jeg sitter med One Direction på repeat under verdens mykeste teppe og ser at solnedgangen utenfor falmer. To salte striper på kinnene fordi jeg vet ikke hvem du er lenger. Husker for 376 dager siden (omtrent) da du var deja vú, kommet fra fortiden i en tidsmaskin. Poff. Men så går du lei/glemmer/noe annet skjer og jeg sklir bort igjen og tenker at nå er det nok, ikke igjen. Men tikk tokk og jeg savner deg. Brune krøller og sand mellom tærne, vi hadde det ganske fint. Har tråkket stier rundt deg, og nå har jeg stein i lungene. For du er forhistorisk, men du er her, det bare er ikke deg.

Anette

12.01.2014 kl.00:13

For et fint bilde :)

Skriv en ny kommentar

Sunniva, 19. Studerer litteratur og kreativ skriving i England. Drikker te og drømmer.

  • Instagram

  • Flickr

    Created with flickr badge.

  • hits